University of Wisconsin Digital Collections
Link to University of Wisconsin Digital Collections
Link to University of Wisconsin Digital Collections
Icelandic Online Dictionary and Readings

Jnas Hallgrmsson, 1807-1845. / Selected Poetry and Prose [selections] (December 1997)

Next section Next



 

Ffill og hunangsfluga

Einu sinni var hunangsfluga og bj veggjarholu, og ffill og bj hlabrekku. Hunangsflugan vissi, hva lfi var; hn hafi einhvern tma veri ung og fr og una vi blm og grnan vll og aldrei dreymt nttunni, nema um sumar og slskin; en n var hn orin sett og reynd kona, ea, rttara sagt, ekkja og einstingur, og tti mrg brn fyrir a sj; n var hn vakin og sofin a draga til bsins og safna vaxi og hunangi.

Ffillinn var nsprottinn t; hann hafi dreymt morgunroann, og vakna, egar slin kom upp, en aldrei s kvld og forslu; hann leit ekki kringum sig, en horfi brosandi slina, og slin kyssti hann sund sinnum, eins og mir kyssir nvakna barn; og hann ronai af glei slarylnum og hlakkai til a lifa og vera str.

kom flugan t holudyrnar og skoai til veurs. "skp eru mr," sagi flugan; "hva tli' g hugsi, a vera ekki komin t; vllurinn glir allur blmum, sem lokist hafa upp blvirinu; ef g vri yngri og minna farin a reytast, gti mr ori bjrg a slkum degi; rkarls min og ftadofinn! --- en blessu brnin spyrja ekki a v!"

N andi flugan t vngina og snaraist fram yfir hlai --- brumm birr bumm --- og svo var hn komin hlabrekkuna, saug blmin akappi, og safnai vaxinu bolla, sem hn hefur innanvert ftunum, anga til hn var orin svo afturung, a henni tti vans hn kmist heim, og hugsai sr a hvla sig. Hn hafi ngvar sveiflur v, nema settist ffilinn unga; lt fturna hanga t af rndinni ffilshfinu, baai vngjunum og suai.

a m nrri geta, hvernig aumingja fflinum hafi ori vi, egar skyggi fyrir slina, og hlassi settist hann, svo blin svignuu fyrir undir essum ofuryngslum.

egar min rann af flugunni, efai hn r kollinum fflinum, og sagi svo htt, a hann heyri: "Hvaa blessaur ilmur! ekki get g seti mr a sjga ig, karlkind! svolitlu er mr htt a bta mig."

"Geru a ekki, fluga mn g!" sagi ffillinn og skalf og titrai af hrslu; "sjgu mig ekki, blessu mn! g er svo ungur og langar til a lifa og vera str."

"Ekki get g gert a v," sagi flugan; "g er a draga til bsins og ver a sj um mig og brnin mn; g sg blmin, af v g arf ess me, en kvel au ekki ea drep a gamni mnu; vi segjum, hunangsflugurnar, a i su skpu handa okkur, og frum betur me ykkur, en mennirnir fara me drin og hverjir me ara."

"g er svo einfaldur og ungur," sagi ffillinn, "og get ekki bori neitt mti v, sem segir, en mig langar gn til a lifa; g hef aldrei s kvld n forslu."

" talar eins og barn," sagi flugan, "og veist ekki hva a er, sem hlakkar mest til; en g er harbrjsta a bla ig niur" --- brumm birr bumm --- og svo lagi hn sta me byri sna, og ffillinn horfi aftur slina, og hn kyssti hann sund sinnum, eins og moir kyssir nvakna barn.

Skmmu seinna kom flugan aftur fljgandi og suandi a skja meira til bsins; ffillinn kallai til hennar og sagi: "Krar akkir, fluga mn g! fyrir a vgir mr og saugst mig ekki svo ungan; g skal bera mig a borga r einhvern tma, og blessu slin vermi ig!"

"g tek viljann fyrir verki, vesalingur!" sagi flugan; "en me hverju tli getir borga mr? ert fastur rtinni, og verur a standa ar sem ert, anga til bndinn fer a sl, ea brnin slta af r hfui."

", g veit ekki, hva talar um," sagi ffillinn, "en mig langar til a lifa."


"Sll vertu, ffill minn!" sagi flugan morguninn eftir; "n hefuru s kvld og forslu, hvernig lst r ?"

"Minnstu ekki a", sagi ffillinn; "mr gnar, egar g hugsa til ess! egar slin blessu hvarf og forslunni skelldi yfir --- kom yfir mig hrollur og dauans ungi; g lagi saman blin og lokai hfinu og sofnai; en mig hefur dreymt alla ntt ljsi og slarylinn; tefu mig n ekki, mean slin er lofti; en g m ekki hugsa til kvldsins --- samt langar mig til a lifa, svo g geti borga r."

Flugan brosti vi og flaug lengra ofan vllinn.


N lei lengi og au heilsuust hverjum morgni, egar flugan fr t. Ffillinn eltist fljtt og var loksins orinn a grhrri biukollu og meir en fullsaddur lfinu, en samt sem ur sagi hann alltaf sig langai til a lifa, til a geta borga flugunni, og st n v fastara en ftinum, a hann skyldi gera a, ur en hann skildi vi; en flugan geri ekki nema hl a honum og kallai hann rverpi og biukollu, og rlagi honum a leggjast t af og deyja.

"Hafu olinmi, heillin g!" sagi ffillinn; "akkltsemin heldur mr vi; g s kld og gr biukolla, og slin gleji mig ekki meir, og forslan og myrkri hri mig ekki, af v g er tilfinningarlaus, langar mig samt til a lifa; og n vaki g bi dag og ntt og sofna aldrei dr, og er alltaf a hugsa um etta sama."

"Vertu sl, biukolla!" sagi flugan.

"Vertu sl, fluga mn g! og slin blessu vermi ig!"

Next section Next




Go up to Top of Page